Tale ved 50-årsjubileumsfest for 4f Stavanger lærerhøgskole.
Velkommen te fest og te jubileum! Velkommen fra fjernt og fra nær.
Hu Sissel bestilte ein takketale, men eg blei litt i stuss øve det.
For kem ska eg takka? – Det kan fort gå gale.
Ska me heller mimra i lag? Sissel sa ok, og festkomiteen va enige – ingen sag.
Men ligavel kan me jo takka kverandre for samhold og kos i lag.
Takka for fira år fram te eksamen med mang’ slags kunnskap og fag.
Et halvgått sekel e nå blitt historie. Du verden så fort tidå går!
Fra lærerspirer te pensjonister. Fra sprelske frisyrer i syttiårå te lide og gråe hår.
Fra sixpack te mage og dobbelhake. Erfaring og modne år.
Ped-teorier om Pavlov og hundar og Jean Piaget. – Du forstår?
Ka skjedde i verden i 70-årå av teknologi og moral?
Abortkamp og oljefunn, måneferden. Leste deg opp som ein gal?
Eller va du på by’n med ein halvliter pilsner, men va ellers nokså normal.
Me kom med så ulige håndbagasje, ein flokk i fra fra by og land.
Med ateistar, pietistar og marxist-leninistar blei klassen vår satt i stand.
Raddissar, sossar og bedehuskristne blei rista i samen – adle mann.
På Nylund skole begynte vår læring. Opptagsprøven bestått.
Testing med geografi, norsk og matte og solosang. – Det gjekk så flott!
I kantinå på Nylund – under kroppsøvingsalen, dufta det bagverk og kos.
Vaktmesterfruå sto bagom disken, og bollene hennes fekk ros.
Fru Jacobsen – alles reservemamma! Hadde omsorg – et vennligt ord
te adle på hybel med kraftige heimlengt te kjeresten, far og hu mor.
Fra Nylund te Ullandhaug – Så blei det flytting. Retor Line heiste flagget te topps.
Og alt va så nytt – med basseng og med gymsal. Et nybygg for sjel og kropp.
Kantine med middag og alskens små retter. Ein scene te korsang og show.
Og biblioteket med studieplassar, fordypning og allslags behov.
Men mysteriet med auredammen, kom aldri for en dag.
Kem stod bag om dette blodige drama? Va det ein eller flerne i lag?
Blei aurene sløya og steikt i ei panna eller sluppe ud i ein bekk?
Dammen va i alle fall ganske tomme, og fiskane borte vekk.
«Å, den som var en løvetann som sto i skitt og sølevann
i Bispegata tre; den aller første løvetann som blusset bak et søplespann
i Bispegata tre, så noen kunne plukke meg, og «noen» skulle være deg.
Du festet meg ved blusen din og trippet ut i sol og vind og jeg fikk være med…..»
Sang Arne med malmfull røst. Han va ein ekte trubadur, som trubadurer flest – litt tørst.
Og sjeldne egg sanka Harald Lothe te skolen i skog og fjell.
og Bjerkely tok i mot og betalte for havørn og finker og tjeld.
Og Harald snekra kasse. Rom te kvert et egg.
De va spraglete og fine – någen store, någen små.
Kan henda kassen finns på Lærarskolen? Bortgjømt i ei krå?
Peter Flugstad så potensiale. Ville sett’ opp et skuespill.
«Den pratsame baberar» av Ludvig Holberg, på nynorsk -attpå til!
Me spelte drama for fulle mugger med ordspel og dramatikk.
Med pudderparykker og gilde kostymer. Forvikling og erotikk.
Klasseforstanderen vår va Nils Trana. Han tålte ein spøk og litt lek.
Og uden at han hverken så eller ana så spelte me Nils et pek.
For det falma manuset hans blei vekke. Han lette og blei ganske blek,
men plutseligt kom heila buddå te bage. Men kem hadde gjømt denne vekk?
Ingebrigt Bjelland – bag sitt svarte flygel, lærte oss sangar i fleng,
som kom oss te nytte når me fekk elever. Bli med og stem i et refreng:
«Nå skal vi reise til fremmede riker, se på de andre små gutter og piker,
titte på byene, fly opp i skyene, langt ut i verden går reisen vår nå,
sjøen er rolig og him’len er blå..»
Orff-instrumenter: rytmepinner, og klokkespel og tamburin.
Om ikkje alt skapte varige minner, så fekk me jo prøva oss fram.
Og når me siden hen fekk egen klasse så skaptes musikk – eller glam?
Med Bjarne Gloppen og hans valørar, og fargesans – komposisjon.
Det skaptes kunst av oss amatørar, med veiledning – motivasjon.
Med pensel og tuber og mange motiver ga Gloppen oss inspirasjon.
På sløyden blei fjøler te hyller og skåler på Abba på Storhaug ei ti’.
Men siden på Ullandhaug, me høvla og målte – produkter som hadde verdi.
Fru Bokn lærte oss sirlige håndskrift – med blekk og med fyllepenn.
Og krågeteder og krusseduller, blei håndskrift så smått om senn.
Me øvde på løkkeskrift, stavskrift og formskrift. Og prøvde igjen og igjen.
Hos någen gjekk pap’eret rett i båset. Et nederlag – ja, så menn!
Mens andre tog opp igjen det så va kasta, og leverte det frimodigt inn.
Og arkå i båset blei rikt belønna, med Meget – med påholden penn.
Han andre fekk G og blei skikkeligt sure, men blei med tidå fjåge igjen.
Nå søge færre på lerarskolen. For lide status og lønn.
Ka kan me gjørr så leraren igjen e ud i solen?
Me ber instendigt de så styre vårt dyre fedreland.
Få skolen opp igjen! e våres bønn.
La skolemester Bård igjen tre inn på scenen, så skolen blir frisk og grønn.
Me blei den siste av fir’årig klasse, me danna stammen i studentmiljø’.
Någen av oss tok et viktigt ansvar i styrer, komiteer – pø om pø.
Me hadde fotogruppa, idrettsgruppa, kristengruppa og LNL.
Og det va kor og et orkester som underholdt på skolens fester.
Ja, någe skjedde kver ein kveld. Men det e heile femti år tebars i tidå.
Nå e me her som gamle pedagoger med kritt og tavla – det e lenge sidå.
I kveld ska adle frisk’ opp gamle minner te langt på nått te udpå morgensidå.
Så takk for meg og mine minner te adle lærarer og lærerinner!
Henrik